Ordtaksnovelle

Det var en gang en mann som gikk over bekken etter vann. Der møtte han en bøddel som rettet baker for smed. En avgjørelse som skulle vise seg å være ris til egen bak. “Vel, vel. Brent barn skyr ilden!”, tenkte mannen, og regnet med at bøddelen ikke ville tråkke i baret igjen.

Der ute i skogen, som mannen så for bare trær, fikk han svar som han ropte, og bestemte seg like godt for å vende nesen hjem. Vel hjemme skuet han hunden sin på hårene, noe man som kjent ikke skal gjøre. Det ble ikke noe bedre da han like etterpå dømte en bok etter omslaget, og dermed gikk glipp av en flott leseopplevelse.

Ute på tunet stod naboen og skjøt spurv med kanon mens han kastet perler for svin. “Slit og møde gir mat og føde!”, ropte han til mannen, som for øvrig var på vei til byen for å selge skinnet før bjørnen var skutt.

Vel fremme på torget, sleit mannen med salget. “Man skal ikke rose fisken før den er kommet på disken!”, sa en potensiell kunde. “Men den som venter på noe godt, venter da ikke forgjeves?” lød svaret fra mannen. “Meget mulig, men så fanger man heller ikke fisk med tørre hender”, parerte kunden.  På torget for øvrig var det et yrende liv. Blant annet en smed som smidde mens jernet var varmt, og en skomaker som ble ved sin lest. Men for mannen var det intet hell.

“Nå går de gamle hjem”, tenkte mannen, og gjorde slukøret så. I motbakken hjem gikk det oppover, og alt som ikke hadde drept ham hadde gjort ham sterkere. Mannen var snart på høyden igjen,  men husket på at de største fjellene kaster de lengste skyggene. Han gikk bort til naboen for å spørre om litt mat. Der var det flere kokker som lagde enda mer søl. Heldigvis er hjelpen nærmest når nøden er størst, og nabomannen spanderte raust.

Etter gildet dro mannen hjem, og trøstet seg med at nød lærer naken kvinne å spinne. Men ikke var han kvinne, og heller ikke naken, men hadde han vært fanden, hadde han garantert spist fluer i denne nøden.

Vel hjemme lå mannen som han redet. Neste morgenstund hadde gull i munn, og mannen tenkte at i dag skulle han virkelig reise kjerringa! Kjøkkenet var nesten tomt, men ettersom smuler også er brød, gikk det greit allikevel.

Istedenfor å gå rundt grøten ville mannen ta problemene ved rota. Selv om gammel vane er vond å vende var det på tide å tenke nytt. Mye tydet på at gresset var grønnere på den andre siden. Å selge uskutte bjørneskinn hadde vist seg å være en så dårlig forretningsidé, at mannen bestemte seg for å begi seg ut på ukjente beitemarker.

Og ettersom han aldri var sur på tur, tok han apostlenes hester fatt, og trasket ut i Guds frie natur mens han ønsket seg selv skitt fiske. På vei mot vannet passerte han en som må ha vært prompens rette far, for det var i sannhet han som den først ble var, mus som danset på bordet fordi katten var borte og en psykopat som kjente seg selv på andre.

Vel fremme ved vannet var fangsten knapp, men mannen tenkte; “En liten fisk i båten er bedre enn en stor i fjorden!”, og lot det han hadde ta kaka. Selv om borte er bra, er hjemme best, så mannen tok atter bena fatt og gikk hjem. På veien møtte han en jomfru i nød. “Jomfru og jomfru. Den hviteste duken blir først skitten!”, tenkte mannen, men måtte likevel følge magen å redde henne.

Etter heltedåden vendte gjerningsmannen det døve øret til da mannen ba ham reise dit pepperen gror, og jomfruen tenkte at så lenge vi sover synder vi ikke… Hun ble derfor med sin Romeo videre, og vel viten om at alle katter er grå i mørket, tok hun sine sjanser, ettersom de to visstnok hadde vært ganske like barn, og dermed lekte best.

Like før de ankom hjemmet passerte de en som skammet seg over å snu, og en krake som søkte make, men dette visste ikke det vordende paret, og de hadde dermed ikke vondt av det.

Fremme ved bopelen forsikret mannen kvinnen om at det er bedre å være konge i et lite hus enn slave i et slott, før de tok steget og gikk inn. Før nattens mulm og mørke toget inn tenkte mannen; “Går det galt vender jeg det andre kinnet til”, og han slapp dermed å stå med skjegget i postkassa dagen derpå.

Han kastet heller ikke inn håndkleet.

På gjenskriv.