Om dyrs velferd

Som tryllekunstner som bruker levende dyr i mine opptredener får jeg med gjevne mellomrom innspill fra folk som mener dette er helt galt å gjøre, og at dyrene mine lider. Torsdag var en slik dag. La meg forsøke å lette noen hjerter med dette informative blogginnlegget.

Due i friluft

Historien er som følger; Jeg hadde gjort et sedvanlig innslag med trylling og humor på et utested i Oslo. I showet valgte jeg å ta med to av mine tre duer, som jeg tryllet fram på to ulike måter i løpet av showet. Da showet var over kom det en lettere frustrert kvinne bort til meg som gikk til verbalt frontalangrep fordi jeg hadde brukt dyr i showet mitt. “Dette var ikke noe gøy å se på i det hele tatt. Hvordan ville du følt deg hvis du levde i fangenskap og måtte gjøre triks på andres kommando?”

Dette var to av spørsmålene hun stilte. Og jeg er glad for at hun gjorde det. Jeg setter veldig pris på at det er flere enn meg som er opptatt av mine dyrs vel og ve. La meg starte med et av de kanskje sterkeste argumentene når jeg nå skal forsøke å berolige alle dyreelskere der ute; Duer blir i gjennomsnitt 8-9 år gamle. Mine duer er snart myndige i menneskealder. De er 17. Duer blir simpelthen ikke så gamle hvis ikke de har det veldig, veldig bra.

Jeg kunne avsluttet argumentasjonen der, men jeg synes det er viktig å gjøre rede for hva som egentlig gjør at mine duer har det bra. Å skylde på at de er gamle blir for enkelt. Dessuten anser jeg ikke bekymringen til damen på Torsdag for å være et angrep som jeg ønsker å manøvrere meg ut av, men snarere en meget relevant problemstilling som jeg synes det er viktig å besvare.

Før jeg kommer ordentlig i gang må jeg presisere et par ting. For det første er det ikke slik at mine duer “gjør triks”. De er ikke trente sirkusdyr. Det er jeg som gjør triksene. Duenes rolle når jeg tryller dem fram er faktisk 100% passiv. Dette har å gjøre med metodene for å trylle fram duer som jeg dessverre ikke kan beskrive i detalj her. Men jeg kan si så mye som at duene ligger stille på et gjemmested og nærmest “dras” frem av meg når det er på tide. Når de er “produsert” (f.eks fra et tørkle), sitter de i hånden min og kunne fløyet avgårde hvis de ville. Det gjør de ikke. Jeg setter dem i buret sitt og fortsetter showet.

Altså er det ikke slik at jeg har lært duene mine å gjøre noe som ikke ligger naturlig for dem. Jeg har ikke sulteforet dem og kun gitt dem mat når de gjør det jeg vil at de skal gjøre for å endre deres naturlige adferd. Jeg er ingen tryllingens Ivan Pavlov. Det er snarere sånn at duene nærmest ikke vet hva som foregår, men de blir utsatt for korte perioder der de ligger på skjulte, mørke steder, før de trekkes fram til et (som oftest) takknemlig og durstemt publikum.

For det andre er det viktig å huske på at duer i seg selv er ganske enkle dyr som fra naturens side kommer veldig godt overens med mennesker. Bare se på byduene. Dette betyr at når jeg strekker armen min inn i buret deres og skånsomt løfter dem ut for å forberede dem for et triks, får de ikke dødsangst, 120 i puls og et desperat ønske om å stikke av. De er med på det meste så lenge de skjønner at det ikke står om liv. Og det plager dem heller ikke å være med. Og står det om liv skjønner de det…

Med denne kunnskapen i bånn håper jeg at jeg har de fleste av dere med meg allerede, men jeg vil gjerne utdype enda mer i et forsøk på å fjerne enhver tvil.

Blant annet bør det nevnes at absolutt alle tryllekonkurranser som arrangeres av arrangører tilknyttet Fédération Internationale des Sociétés Magiques (FISM), praktiserer et regelverk der du blir diskvalifisert hvis det påvises at du på noe som helst tidspunkt har begått dyreplageri (før, under eller etter innslaget). Norgesmesterskapet i Trylling er et slikt arrangement. Med andre ord er makthavende personer på den internasjonale tryllescene krystallklare i sine vurdering av hvor greit det er med dyreplageri;

Absolutt nulltåleranse.

At det er nulltåleranse for noe gir selvsagt ingen garantier. Og jeg vet dessverre om flere norske tryllekunstnere som frakter duene sine i skoesker mellom jobber, behandler dem uvørent, gjør triks der duene utsettes for fysisk eller psykisk stress og jeg vet til og med om tryllekunstnere som sulteforer duene sine før show for å senke faren for at de gjør fra seg under de 10-30 minuttene de er på scenen…

Nettopp på grunn av dette er det at jeg imøtegår torsdagens bekymringer med den største hengivenhet, forståelse og informeringsvilje. Mine duer har det bra. Det betyr ikke at alle andre “trylleduer” der ute lever samme saga. Ser du meg opptre kan du med sikkerhet slappe av og vite at duene har det som plommen de pleide å være i egget. Men mange andre trylleduer er nok preget av trang plass i heimen, dårlige reisevilkår, brutal behandling på scenen og Auschwitz-diett før show.

Derfor er det viktig å utfordre dyreeiere (særlig de som bruker dyrene sine til underholdning) på levestandarden til dyrene deres. Derfor er jeg takknemlig for at damen på torsdag klagde til meg. Derfor skriver jeg dette blogginnlegget.

Trylling med dyr begrenser seg selvsagt ikke til duer, men det er det jeg vil vektlegge mest her, ettersom det er disse dyrene jeg selv jobber med. Den berømte trylleduoen Siegfried og Roy er umulig å komme unna når man snakker om trylling med dyr. De tryllet tross alt med tigere og løver! Hvor naturlig er det, mon tro? Kattedyrene til Siegfried og Roy var nok hakket mer “trente sirkusdyr”, men også her er metodene for framtrylling i stor grad preget av å gi dyrene en passiv rolle. De står rolig på et gjemmested, en mekanisme utløses, og dyrene kommer til syne for publikum. På en meget human måte. Og du visste kanskje ikke at det Siegfried og Roy primært gjorde med dyr var å sørge for å bevare en art som var i ferd med å bli utryddet? På sin gedigne mansion hadde de store utearealer for dyrene sine, der de levde fritt og var del av et slags reservat som fungerte for å beskytte dem fra utryddelse. Her lekte de med artsfrender, og ja, de lekte til og med med sine “mestre”.

Man kan alltid argumentere for det etiske og moralske i i det hele tatt å ha dyr i fangenskap. Men nå er det nå engang sånn at dette er tillatt enn så lenge, og jeg er av den soleklare oppfatning at dyr som er født i fangenskap, og som blir behandlet med kjærlighet av eierne sine, ikke lider noen nød bare fordi de ikke er i sitt naturlige habitat. Snarere tvert imot!

Som tigerne og løvene til Siegfried og Roy, får også mine dyr utfolde seg fritt og instinktivt når de er hjemme. De surrer rundt i den lille “flokken” sin (duer er flokkdyr, som den sinte damen også korrekt påpekte) og slåss, parer seg, driter i blomsterpotter og bygger reir på bokhyller. Duene mine blir altså ikke fratatt sin naturgitte utfoldelseslyst når det gjelder disse instinktene. De får snarere alt dette, PLUSS en hel del som byduene nok ville misunt dem om de hadde visst hva de går glipp av…

Kos  med due

De får kjærlighet, omsorg, uendelig tilgang til mat og friskt vann, vitaminer, garantert tak over hodet og i det hele tatt en hel del som naturens “frie” duer må kjempe døgnet gjennom for. Og det – kjære leser og dyrevenn – er grunnen til at duene mine snart er 18 år gamle, og de nest eldste i Norge. Kun slått av dua til tryllekunstner Erling Solland, som er ett år eldre enn mine! 😉

Duer blir ikke så gamle hvis de ikke har det bra.

På gjenskriv!